Nordmøre Historielags leder, Sverre Jansen, kunne ønske rundt 80 personer velkommen til gatevandring på Gomalandet lørdag 24. august. Vandringa starta i krysset på Bentnesveien/fiskerihavna. Det var historielagets styremedlem, Ove Bjerkan, som leda den store forsamlinga og som øste ut sin store kunnskap om Gomalandet og ikke minst fra Dunkarsundet, Meløya og Skorpa. Han ga tilhørerne historia om Gomalandet og øyene fra steinalderen og fram til våre dager. I tillegg hadde han laga til et firesidig notat, som tilhørerne fikk og som hadde kortfatta opplysninger om det han skulle fortelle om på vandringa og et par oversiktsbilder. Det satte folk stor pris på! Historielaget hadde denne gang lånt en svært god transportabel høgtaler, slik at jeg tror heile den store forsamlinga fikk med seg det Bjerkan fortalte.
Ove Bjerkan øste av sin kunnskap til de fremmøtte.
Gomalandet var den siste øya som blei befolka i gamle «Fosna». Men Dunkarsundet var unntaket, da vi veit at denne plassen var befolka allerede midt på 1600 – tallet og den første kjente «dunkersunder» het Olle Dunkersund. Han ga en grundig forklaring på namnet Dunkersund, som han meinte kom fra Dunkerk og fra systemet, der staten ga norske eiere av seilskuter tillatelse til å ta skuter fra fiender av Danmark – Norge som priser og føre dem til Norge. Meløya og Skorpa fikk trolig sine første innbyggere rundt 1750 – altså knappe 100 år seinere.
Den første kjøpmannsfamilien på Gomalandet, kom på slutten av 1700-tallet. Det var Sahlingfamilien, som etablerte seg der firma Bohus lå. Midt på 1700 – tallet var det riktignok blitt klippfiskvirksomhet på Gomalandet, og Milnbrygga står fortsatt som et minne – fra 1749, men uten noen kjøpmannsfamilie der. Den første garden kom også på slutten av 1700-tallet. Det var den seinere «Strandgarden» ved Teistholmsundet. Litt seinere kom Christiefamiliens gard ved gravstedet på Goma (forøvrig byen første offentlige gravsted) – som Sætherfamilien overtok på 1900-tallet. Ved Strandgarden etablerte Ulrik Olsen sin tranfabrikk i 1932 – som var forløperen til Alnes Trading og som Rieberkonsernet kjøpte seg inn i og overtok. De har investert flere hundre millioner i bedriften.
Bentnesset – som har navn etter innflytteren Bent Svendsen fra Lesja, ble tidlig tatt i bruk som klippfiskområde. Firma J. Hoem etablerte hermetikkfabrikk der, men flytta virksomheta til den gamle «Scwendseneiendommen» i Nordsundet. Heidefamilien overtok Bentnesset, med klippfisktørking, sildoljefabrikk fra 1948, fryseri og foredling av fersk fisk. Området var en periode etter Heide, lakseslakteri med stor virksomhet.
Broa over Meløysundet er i dag ei ny og moderne bro. Den første broa kom i 1910 og var ei skummel hengebro. I 1940 kom det ei betongbro, som også biler kunne bruke. Men på 1980-tallet kom det forbud om at bl.a. brannbilene ikke kunne bruke den lenger.
Gatenamn er noe som er relativt nytt i områdene her. Det mest interessante med de nye gatenamna, er at 3 er oppkalt etter kvinner som har bodd her: Signe Tømmervåg – forøvrig mor til Johan og Gunnar Tømmervåg, Johanne Sandvik og Marie Hals, sistnevntes svigerfar omkom under Titranulykka i 1899. Bjerkan var litt stolt av dette, for det var han som hadde fremmet forslag på disse gatenavnene.
Det var mange nye opplysninger gatevandrerne fikk av Bjerkan. Få hadde nok hørt om den optiske telegrafen som gikk helt opp til Tr.heim i 1808. Hvem skulle tro at Neuenkirchenfamilien hadde et gardsbruk på 1850-tallet på Meløya med 5 storfe og 5 sauer. Hvor i all verden fant han gras? Trolig fikk dyra mye tang, meinte Bjerkan. Han ga forøvrig masse opplysninger om folk og virksomheter heilt opp til 2024.
Vandringa tok omtrent 2 timer, og folk koste seg i det fine været! Etter vandringa fikk Bjerkan stor applaus, klippfisk og takk fra historielagets leder Sverre Jansen.
Tor Larsen
referent