Mandag 15. september inviterte Nordmøre Historielag til årets første åpne møte. Rundt 50 personer var møtt fram, da lederen Sverre Jansen ønska publikum og de to foredragsholderne John Kristian Schnell og Petter Erik Innvik velkommen. De har skrevet boka «Gullklokka», som forteller om de som kom til aluminiumsverket på 1950 – tallet og var med å skape verket og det nye Sunndalsøra. Boka forteller om bakgrunnen for folket som kom til verket og slo seg ned på Øra. Boka er en «murstein» på 2,1 kg og har ei namneliste på over 4000 namn!
Petter-Erik Innvik og John Kristian Schnell. Foto: Terje Holm
Det var Petter Erik Innvik som sto for den muntlige formidlinga. Men Schnell var god å ha når Innvik måtte ha litt hjelp. Det blei en imponerende time – eller rettere 5 kvarter – i bystyresalen. I tillegg til en utrolig husk av namn og mange enkeltepisoder, viste han en masse bilder av folk og miljø i Sunndal.
Grunnlaget for verket var tilgang på strøm og vi fikk høre om at arbeidet med Aurakrafta tok til allerede i 1913. Men internasjonale problem gjorde at arbeidet med Aura blei lagt vekk allerede etter første verdenskrig.
Etter andre verdenskrig kom Auraarbeidet i gang og denne gang var en fast bestemt på å bygge ferdig et stort kraftanlegg, som hadde kapasitet til meir enn å dekke Nordmøres kraftbehov. Arbeiderpartiet var regjeringspartiet etter 1945 og de fikk fram planer om å etablere et aluminiumsverk på Øra. Seinere fylkesmann Olav Oksvik var en av pådriverne både for Aurautbygginga og for aluminiumsverket. Stortinget vedtok at det skulle bygges i 1951. Vi fikk mange historier ut over kvelden og ei av disse var da Oksvik hadde med den islandske presidenten opp i den bratte taubanen. Presidenten blei noe forskrekka over den skumle «ferden» og lurte på hva som skjedde om banen skulle ryke. Ja, svarte Oksvik, da må islendingene holde nytt presidentvalg!
Innvik fortalte at verket blei finansiert ved hjelp av Marshallhjelpa. Verket la grunnlaget for en voldsom endring av det «gamle» Sunndalsamfunnet. Rundt 1000 arbeidstakere kom til et uforberedt Sunndalsøra, som mangla det meste – boliger, butikker, skoler og offentlige bygninger. Mange fikk et rom i de mange barakkene etter tyskerne, andre fikk leie seg et rom for seg eller sammen med andre.
Men i løpet av et par hektiske år, reiste det seg et moderne bymessig sentrum, og etterhvert kom også til større og mindre boliger i «utkantene».
Petter Erik Innvik og Jon Kristian Schnell ville med boka «Gullklokka» vie store deler av innholdet til å presentere mange av de som kom til verket. Det er skrevet mange bøker om verket, men dette var ei bok om de som bygde det opp – veteranene. Innvik fortalte at det var 380 historier i boka om en del av disse. Han tok fram et relativt stort antall personer, som vi fikk se bilder av og høre nærmere om. Imponerende at Innvik klarte å holde «tunga rett i munnen», da han fortalte om alle disse – stort sett uten manus.
De aller fleste kom fra utkantene – fra landsbygda og øyene – få fra byene – mange uten erfaring fra industrien. For mange var kunnskap om fagorganisering noe nytt, men Kjemisk Industriarbeiderforening på verket blei viktig for de nye arbeiderne. Gjennom fagforeninga kom mange også i kontakt med politisk virksomhet, ikke minst i Arbeiderpartiet, som fikk stor oppslutning i Sunndal. Oskar Edøy fra Smøla blei arbeider i Årdal i 1946 og kom derfra til Sunndal i 1953, som erfaren industriarbeider og blei valgt til ordfører i Sunndal i 1960 og blei seinere stortingsrepresentant.
Mange veteraner blei kjente personer i lokalmiljøet og vi fikk høre om familiene og om kjente barnebarn – som f. eks. Tor Stolsmo fra Halsa og barnebarna . Ada og Andrine Hegerberg. Flere i salen viste seg å være i slekt med personer som blei omtalt. De aller fleste som kom til verket har stått i arbeidet til de blei pensjonister. Det blei etterhvert mye heder på den enkelte arbeider og det er ikke få som har fått både medaljer og gullklokker fra verket (kvinnene fikk ei månedslønn) og medaljer for lang og trofast tjeneste fra samfunnet.
Nesten alle verksarbeidere var menn de første par tiåra. Det var riktignok kvinner som arbeidet med renhold og i kantinene, men først på 1970 – tallet kom de første kvinnene inn som tradisjonelle verksarbeidere. I dag er det en del kvinner i produksjonen, ja det er til og med kvinnelig verkssjef – Wenche Eldegard – avslutta Petter Erik Innvik.
Etter foredraget fikk han og Schnell en del spørsmål. Schnell fortalte historia om nattkjolen til Gro Harlem Brundtland, som hun la igjen på pensjonatet på Øra, til stor latter fra salen.
Leder Sverre Jansen takka de to for mange interessante historier og overleverte hver sin pakke klippfisk. Han ønska alle velkommen til vandring i Karihola lørdag 27. september og neste åpne møte vil bli 20.oktober – i Normoria.
Tor Larsen
referent
Neste møte vil bli avholdt torsdag 23. oktober – denne gang i Normoria. Tema for møtet er Signe Holst Larsen og hennes virksomhet i byen og det er Petter Ingeberg som står for foredraget. På grunn av plassproblem, kan en melde seg på til historielaget.
Før dette møtet inviterer historielaget til rundtur i Karihola til viktige steder under krigen, under ledelse av Johan Brage Siira og Petter Ingeberg.