Foto Terje Holm
Sjur Spurkland fra Kristiansund, men nå bosatt i Molde, samla fullt hus på Nordmøre Historielags åpne møte om hvorfor Kristiansund tapte klippfiskhegemoniet til Ålesund.
Den som kom for å få et enkelt svar eller fasit på hvorfor vi mista klippfiskhegemoniet til Ålesund, blei nok skuffa. Sjur Spurkland ga tilhørerne først en beskrivelse av situasjonen i Kristiansund, fra skottenes inntog på tidlig 1700 – tall, og innvandrerne fra Sør-Danmark og Nord-Tyskland. Han viste til store kulturforskjeller mellom innvandrerne og lokalbefolkninga. Det blei store forskjeller i samfunnet, med en liten, men til dels svært rik overklasse med flere godt utdanna familiemedlemmer, og en stor og til dels svært fattig arbeider-klasse som mangla utdanning. Overklassen besto for det meste av klippfiskprodusenter og eksportører – de danna et patriarkalsk miljø, ofte omtalt som «klippfiskadelen». Den var prega av familiedynasti, ofte gammeldagse og ikke så opptatt av nytenking og utvikling., sjøl om en også har eksempler på det motsatte.
Med dette utgangspunktet, tok Spurkland fram ei rekke punkt som tilsammen førte til at Kristiansund tapte hegemoniet. Han avviste at Ålesund og Sunnmøre tok klippfisken fra Kristiansund, men peikte på at sunnmøringene kjempa bedre enn vår by! Fram til 1920 – tallet var vår by en langt større klippfiskby enn Ålesund. Da skjedde det ting utenrikspolitisk, som gjorde at byens næringsliv (dvs klippfisknæringa) opplevde konkurser både blant solide klippfiskfirma og i bankvesenet. Det var lenge før den store internasjonale krisa rundt 1930, ramma byen svært hardt. Også Ålesund blei da sterkt ramma, men denne byen hadde et langt meir variert næringsliv.
Etter denne krisa, kom det før krigen ei rekke statlige lover og forordninger, bl.a. Råfisklova, som fikk stor negativ betydning for klippfiskvirksomheta i Kristiansund. Allerede på 1930 -tallet fikk Ålesund flere eksportlisenser, mens de blei noen færre i vår by, da en del klippfiskfirma ikke kom i gang igjen etter kriseåra. Råfisklova førte særlig etter krigen, til at firmaene i Kristiansund måtte betale høgere pris for fisken enn sunnmøringene, som lå i et anna prisområde. Sjøl om Kristiansund fikk en del trålere etter krigen, hadde Ålesund og Sunnmøre landets største havgående fiskeflåte og langt større fisketilgang.
Fiskearbeide på Ludvig Williamsens klippfiskbrygge på Draget.
Brannen i 1940, medførte at de fleste klippfiskfirma mista mange av bryggene sine og den økonomiske situasjonen i byen etter krigen kom til å ligge langt etter situasjonen i Ålesund. Han viste også til de to lokalbankene – Sunnmøre Kredittbank/Sunnmørsbanken og Ålesund Sparebank, som var en medvirkende årsak til god finansiering av næringslivet på Sunnmøre.
Spurkland meinte at det var summen av de mange negative faktorene som resulterte i at Kristiansund mista hegemoniet, som Norges klippfiskby nr. 1.
Spurkland høsta stor applaus og lederen i Nordmøre Historielag takka for et svært interessant foredrag. I pausa etterpå var det kaffe og kake til alle, samt den vanlige utlodninga.
Etter pausa kom det ikke mange spørsmål, men det var flere som kom med kommentarer til ting Spurkland hadde kommet med. Som vanlig fikk foredragsholderen historielagets gule sydvest og en fin blomsterbukett.
Lederen avslutta med å minne om nytt møte mandag 14. oktober med direktør Geir Stave fra Nordmøre Museum og byvandring i Vågen med Asbjørn Jordahl søndag 20. oktober.
Tor Larsen
sekretær.
